Det er mange og engasjerande diskusjonar om ny brannstasjon i Stryn i desse dagar. Vi som brannmannskap tar ikkje del i diskusjonen om kvar ein ny stasjon skal ligge. For oss er det viktigast at vi har lokale som held dagens krav til standard. Brannstasjonen vi har i dag, stettar ikkje krava. Den er gamal, sliten og vanskeleg å halde rein. Bygningsmassa er lita og lokala er utdaterte, tak og veggar er kledde med helseskadeleg asbest. Arbeidstilsynet påpeika dette i 2016. I Stryn sentrum har vi kun ei midlertidig løysing. Stasjonane i Utvik og Olden er utbetra. Vi vil gjerne seie litt om kva vi driv med, og kvifor brannstasjonen er så viktig.

Som alle andre brannvesen i Noreg er vi dimensjonert etter brann- og redningsvesenføreskrifta. Vi startar med utstyret som brann- og redningsvesenet skal disponere til å løyse oppgåvene som følgjer av brann- og eksplosjonsvernlova § 11.

Brannvesenet skal utføre beredskapsmessige oppgåver i krigs- og krisesituasjonar. Vi skal vere innsatsstyrke ved brann og andre akutte ulykker på land. Vi skal yte innsats ved brann og ulykker i sjøområde. I tillegg skal vi sørge for feiing og tilsyn med fyringsanlegg.

Stryn er ein stor kommune med mange turistar, attraktiv natur, høge fjell, skog, bre, elv og vatn. Dette gjer at vi har ein del ekstra oppgåver som ikkje alle andre kommunar har. Vi har også ei oppgåve innanfor det interkommunale samarbeidet mot akutt forureining. Her kjem eksempelvis førebygging av utslepp av farlege stoff, både frå sjø- og vegtransport, men også frå industri på land. Vi må yte hjelp til politiet på hendingar med pågåande livstruande vald, såkalla PLIVO.

Til alt dette trengs mykje utstyr. Det må vi ha på ein brannstasjon. Som mannskap i Stryn rykker vi ut til brannar, trafikk-ulykker, forureining, søk etter sakna personar, ulykker i vatn, elv og sjø. Vi rykker også ut til akutte helseoppdrag når ambulansen er ute av bygda eller han treng hjelp her heime. Brannar kan oppstå på båt, i bil, i skog, i tunell og i hus. Ikkje minst i store og høge bygg. Vi har sløkt skogbrann i Årheimsfjellet, bilbrann i Oppljostunnelen, brann etter lynnedslag og mange små og store husbrannar. Vi har møtt ulykker med vogntog i fjellveggen og bussar i front-mot-frontkollisjon. Vi har opplevd redning av personar i Stryneelva med sterke straumar, lastebil i sjøen og fallskjermhopparar i vatnet. Nokre av ulykkene har dessverre resultert i tap av liv.

Stasjonen er knutepunktet der alt utstyr skal fordelast på mannskap på vegen ut. Når vi kjem tilbake er stasjonen knutepunktet for evaluering og betring.

I brann er røyken fienden vår, men vi må ofte inn i han. Det er jobben vår. Røyken er kreftframkallande, svært farleg å puste inn, og han legg seg over alt. Han trengjer gjennom hud og tekstil. Utstyr, mannskap og bilar vert dekte med sot og skit og må vaskast. Det høyrest kanskje enkelt ut, men det er ikkje det. Sot og skit skal ikkje i kontakt med huda. Med system og struktur må kleda i sekkar. Hjelmar, støvlar, samband, ryggsele, luftflasker, slangar og verktøy må handsamast slik at sot og skit ikkje kjem på avvegar. Bil og stasjon er reine soner som vi ikkje kan gå inn i før kleda er teke hand om. Våte, kalde og strippa for det meste kan mannskapet gå i bilen og vende tilbake til stasjonen for opprydding og ein kjærkomen dusj.

Vask og opprydding held fram på stasjonen etter faste prosedyrar. Hundretals meter med slangar skal vaskast. Tankbil skal fyllast opp att med vatn. Klede og utstyr skal hengast til tørk. Flasker skal fyllast med trykkluft. Alt skal tilbake på sin faste plass. Vi treng vaskar, dusjar og garderobar som er store nok og vi treng nok av dei. Det trengs masse fri plass både ute og inne. Reint mannskap går til rein sone, og for nokon må dusjen vente. Skite utstyr må ordnast opp i fyrst. Ingen som er reine kan gå tilbake til skiten sone. Stasjonen må vere tilpassa rutine og prosedyre for mannskap og utstyr. Ikkje omvendt. Ein stasjon som er tilrettelagt med nødvendig utstyr og fasilitetar hjelper oss å meistre utfordringane som røyken og sotet gjev oss. Det skal fungere i praksis. Kreftfaren skal ikkje vere med mannskapet heim til familien. Helsefaren er der, det understrekar arbeidstilsynet.

Utstyret på stasjonen er både dyrt og avansert. Ein treng plass til å lære seg å bruke det, teste at det fungerer og halde det ved like. Det må stå trygt og tørt for det skal vare lenge. Det som ikkje fungerer kan ikkje brukast. Bilane våre er noko av det viktigaste vi har. Dei er alltid med oss. På alle oppdrag transporterer dei mannskap, vatn og utstyr til ulykkestaden. Med blålys og fart skal sving, brems og oppheng opp til eksamen. Sjåføren må stole på at rutinane på stasjonen er fylgt.

Det er vi i brannvesenet som til ei kvar tid er til stades i bygda og som møter på kort tid, kvar gong. Vi er ofte framme til ei hending før ambulanse og politi. Som første nødetat må ein løyse det som kjem i hendene og det ein vert utsett for. Det er ingen andre å skyve oppgåvene på. Dette gjer oss til ein føretrukken aktør til å yte rask hjelp. Vi får stadig fleire og nye typar oppgåver. Fagfeltet til brannvesenet vert breiare og breiare. Kompetansekravet vert større og større. Stasjonen vil alltid vere utgangspunktet for alle dei neste hendingane vi skal ut på. Den er ein ressurs for heile kommunen. Alle i kommunen.

Helsing mannskapa i Stryn Brann og Redning