I Bergen Tidende skriver "Est." følgende interessante artikkel om en «storfølgedag» i Olden:
Klokken er fem om morgenen en stille sommerdag. Og stillheten har i tillegg den stillheten som hersker før stormen. Ute på fjorden ligger «Monte Pascoal» med over 1.200 ennu sovende turister om bord. Herfra er det stormen ventes. De 1.200 skal ilandsettes for å ta en utflukt til Briksdalsbreen, og om et par timer vil stolkjerrene begynne å rulle som et bånd oppover dalen. Motorbåtenes tøffen vil hele dagen gi gjenlyd i de høye fjellene omkring det lange Oldenvannet, og båndet av kjerrer vil fortsette å rulle oppover Oldedalen til Briksdalrestauranten.
Men allerede flere timer i forveien blir det liv i dalen. Foran det store Yris Hotell står bilen som skal kjøre den siste stab hjelpemannskap til restauranten, hvor turistene skal spise. Hvem aner i virkeligheten hvilket enormt maskineri som settes i gang når en slik ilandstigning varsles?
600 tyskere skal ha middag, resten kaffi på en liten fjellrestaurant som ligger to mil fra bygden, og hvor det ikke er samenhengende kjerrevei.
Det er fra Yris Hotell hjulene settes i gang. Budstikken går så å si fra hus til hus. Ekstrahjelp skal mobiliseres. All melk og fløte sendes til Briksdalen. Unge piker fra bygden tar gjerne den ekstra fortjeneste som sommeren gir dem, skysslaget, som hele bygden er interessert i tjener gode penger. Ved elskverdighet fra fru Yris side har vi høve til å se hvordan det hele avvikles, og til å se bak kulissene der turistene ikke ser. Vi blir derfor med hjelpemannskapet og forposten av dagens karavane oppover mot Briksdalen.
Klokken 06.30 skal ilandstigningen begynne. Kl. 09.30 ventes første parti til Briksdalen. Da må alt være klappet og klart til å ta imot dem. Ikke på mange år har man hatt så stor besøk på en gang.
Tyskerne spiser dobbelt så meget som en englender. Menyen blir tomatsuppe, prinsefisk og eplekake, og da værgudene ikke tillater noe vellykket fiske har det ingen lett sak vert å få taki et kvart tusen kilo som er det som går med til å mette de 660 som skal ha middag. Resten skal ha kaffe til medbragt smørrebrød og også andre gode saker for den saks skyld. Det finnes både koteletter og egg i pakkene. Når man har sett en skare tyske turister sin kjærlighet til matpakken og den stadige åpningen av en slik pakke, forstår man også når det fortelles at der beregnes dobbelt så meget mat til hver tysk reisende som til en engelsk.
Oppe under breen treffer jeg en eldre tysker på nedtur. Han vifter triumferende med sin smørrebrødpakke, og med et lykkelig smil roper han:
– Nun kommt doch das best!
Og ved selve breen, hvor man skulle tro at dette storslagne syn ville få man til å glemme materialistiske ting som Schwarzbrot mit Wurst, var der en ustanselig spisning og opning av matpakker så man nesten kunne være i tvil om utbrudte Fabelhaft! gjaldt breen eller brødet. For breen kunne det også vere det samme, den lå uanfektet, kold, og avvisende, og dens sprekker er like betagende blå enten tyskerne roper Fabelhaft og spiser eller engelsmennene sier marvellous og ikke spiser
200 liter tomatsuppe og bataljoner av eplekaker.
Den dyktige unge kokken står over komfyren, hvor svære birkekubber lager en hete som overgår travelhetens. Der er ingen eletrisk komfyr som koker de over 200 liter tomatsuppe og prinsefisken, hvor det bare til sausen går 45 liter melk, med en riktig gammeldags vedkomfyr. Melken kan måles i hundreliter, potetene står skrellet i 23 store bøtter, og i kjelleren er 2–3 piker i ferd med å legge den siste hånd på desserten: Bataljoner av eplekaker får kremdotter til pynt.
Bordene i spisesalen er dekket til første bordsetning. At der skal spises i flere bordsetninger gjør det hele ennu mere komplisert. Beskjeder gis i øst og vest, man flyr opp og ned bakken mellom Pernilles hus, hvor de som ikke skal spise middag skal drikke kaffe. Livet lar en ofte oppleve forunderlige kontrastforhold. Her oppe i ensomheten lever Pernille hele året mutters alene med sine geiter langt fra folk og de par sommermånedene koker hun og serverer kaffe for tusenvis av turister. Her er ingen telefon og beskjeder må utveksles muntlig mellom husene. Varer skal utveksles og først og fremst må plakaten på veggen med «Kaffe Ausgesalg» fjernes og erstattes med ny slik at tyskerne i alle fall kan forstå sitt eget språk.
Det silregner. Men aldri så gale at det ikke er godt for noget. Hadde det vært solskinn hadde det nok vært etter offer å ta hester og skysskarer bort fra slåtten i disse dagene. 70 hester fra nedre Olden og 60 fra dalen er i stadig fart – opp og ned. Fem ganger opp og fem ganger ned. Det vil si 70 km for hestene nedenfor vannet. Det er slit og regnet og de oppbløtte veiene gjør det ikke lettere. Over det lange Oldenvannet går motorbåten med tilhenger frem og tilbake, frem og tilbake. Der kommer stolkjærrekaravaner nede i svingen. Alle mann eller rettere sagt kvinner på plass. Jeg tar min plass bak disken med kort, Souvenirs og Bier.
– Ein Schnaps, Fraulein. Dessverre. Så vel man kunne trenge en dram til å varme seg på i den kalde og våte norske sommer, må man si nei til det. Beklagende mumlen i flokken som trenger seg på. Den eneste alkohol vi har å by på er øl, og selv om det ikke akkurat varmer er det hyggelig å høre fra øllandet par exellense, at «Ihr Norwegiches Bier ist sehr gut!». Takk, vi har selv medbragt da genugt shon auch, og matpakkene åpnes. Middagen serveres når man returnerer fra breen, men man må ha meget i livet før man går opp. Og så skrives det kort, kort i tusenvis.
Den menneskelige psyke er forunderlig. 25 øre koster et kort. Fem for en krone. Man hadde kanskje tenkt å kjøpe to, men fem for en krone.
– Fabelhaft! Og en krone er dog noget når man vet at tyskerne får ta med seg bare åtte mark på reisen.
De 200 literne med tomatsuppe får rivende avsetning. Det varmer godt i en forfrossen kropp. Serveringen går glatt. Alt avvikles knirkefritt. Og turistene er tilfredse. På kjøkkenet puster man lettet ut. Men bare for ett sekund. Snart begynner annen bordsetning – og så tredje. På’n igjen og igjen. Til de alle ca. 700 maver er blitt mettet. Kl. 22.30 setter «Monte Pascoal» kursen ut fjorden, full av våte men begeistrede turister. Dalen ligger igjen fredelig «nesten» folketom. Breveiene vitner om invasjonen av de over 1.200 menneskers gjennemfart. Men på Briksdals restaurant kan man ikke hvile på lenge ennu. Det verste står igjen: Å ordne opp med hele regimentet av tallerkener og kopper og skitten etter tusenes av føtter over gulvene.
Est…
